– Rettssikkerheten i barnevernet er omtrent lik null
Gro Hillestad Thune i samtale med Jan-Aage Torp (foto: Oslokirken)
Tidligere dommer i Strasbourg, Gro Hillestad Thune, har gjennom mange år vært advokat i Norge og kjempet for menneskerettigheter, for rettssikkerheten og mot maktmisbruket i Norge og andre land. – Den makten som forvaltes i den kommunale førstelinjetjenesten på barnevernskontorene er veldig inngripende, advarer hun.
– Barnevernet har veldig vide fullmakter. De kan ta barn og flytte dem. Med dagens praksis er det slik at barnevernlederen kan skrive et vedtak på et ark, ringe politiet og så er det politiets oppgave å hente barnet etter instruksen. Dette blir ikke forhåndsgodkjent av noe organ før hentingen skjer, sa Hillestad Thune denne uken, da hun møtte Jan-Aage Torp i TV-programmet Hovedstaden med pastor Torp på Visjon Norge.
Mangler korrektiv
I 2020 var hun pådriver for at Stortinget vedtok å nedsette en kommisjon for å granske rettssikkerheten i barnevernet. Hun understreker at politiet kan arrestere, men kan ikke holde en person i varetekt uten å få en godkjenning. Samtidig kan barnevernet ganske enkelt gå inn og hente barn, påpeker hun.
– Rettssikkerhet handler om at man er åpen for at det skjer feil i sånne saker. De som gjør feil, skal ha et korrektiv så de skjerper seg. Men barnevernet har fått lov til å holde på. Når man har absolutt makt til å bestemme hva som er rett for barnet, og rett til å bruke makt, og kontrollen fra omverdenen er svak, så utvikler det kulturer der man blir litt høy på seg selv hvis man får lov til å bestemme alt uten korrektiver. Man blir ikke ydmyk nok og ikke selvkritisk nok i forhold til hva som foregår, advarer hun.
Overtramp fra staten
Den tidligere dommeren i Den europeiske menneskerettighetskommisjon fra 1982 til 1998, var vararepresentant for Arbeiderpartiet på Stortinget fra 1977 til 1981, og ledet Forbrukerrådet fra 1977 til 1984. Hun understreker at når staten behandler folk urimelig på forskjellige måter, kan det bli spørsmål om brudd på personenes menneskerettigheter.
– I Strasbourg fikk jeg et misjonærgen som jeg utviklet, der jeg ville hjem til Norge og hjelpe folk å forstå hvor viktig det er å få menneskerettighetene ikke bare på papiret, men også som anvendt jus. Slik at folk fikk se at dette er rettigheter de har bruk for i konkrete situasjoner. I norsk sammenheng handler det mye om at man som enkeltmenneske blir utsatt for makt fra samfunnets side, som at du blir fratatt barnet ditt eller blir tvangsinnlagt i psykiatrien.
Og:
– Når det gjelder ytringsfrihet, så har den vært diskutert i det offentlige, og blitt ivaretatt. Men disse rettighetene som gjelder for eksempel personer i møte med velferdssektoren som blir utsatt for makt og misbruk av makt, der har det vært vanskelig å nå frem med budskapet om at disse folkene også har menneskerettigheter og noen ganger brytes dem. Det budskapet vil Norge nødig høre. Vi har en fantastisk velferdssstat, og en snill stat, og hvis noen sier staten har gjort feil, er det noe som ikke er særlig velkomment.
Hun påpeker at Norge var et av de siste landene til å inkorporere menneskerettighetskonvensjonen i nasjonal rett.
Det er Stortinget som må inkorporere, og her pågikk det en drakamp i årevis mellom Utenriksdepartementet og Justisdepartementet. Sistnevnte beskriver Hillestad Thune som en bremsekloss, som er skeptisk til at vi her i landet trenger noe annet enn norsk lov.
– De ser det som en slags kritikk av sine fine norske lover. Til slutt var det Kjell Magne Bondevik (tidligere KrF-statsminister, red.anm.) som skar gjennom, og vi fikk menneskerettighetsloven. Det har sittet langt inne å si at noe er brudd på menneskerettighetene i domstolene og juristmiljøene i det hele tatt. Vi mangler noen organer som passer på. Det er ingen land som liker menneskerettigheter, for det er kritikk. Alle liker å holde på med menneskerettigheter i andre land. Men politikerne pleier å presse på, men i Norge er det ingen politiske partier som har gjort jobben ved å interessere seg for dette, så vi kan virke som en pressgruppe.
