At Norge kan bli dømt i Strasbourg for krenkelse av barnets retter og menneskerettighetene er i seg selv en forferdelig alvorlig sak. Vi liker å se på oss selv som en menneskerettsnasjon. Og så er vi dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) 24, 30 eller 37 ganger. Tallene kommer fra advokater og eksperter som har fulgt best med på sakene der Norge er blitt dømt i EMD. Det skal ikke være noen nasjoner i Europa som er dømt flere ganger. Det er tragisk og det er flaut.
Alle disse utsagnene over antall ganger Norge er dømt for menneskerettsbrudd, er så høye at moralen må bli. Ikke en gang til!
Nå må vi skjerpe oss.
Derfor er Norge IDAG så takknemlig for at en spesialpsykolog, en filosof og en pastor har laget en aksjon for Bekymringsmeldingen til barnevernet.
Det er nemlig grunn til fortsatt bekymring.
Og vår nasjon trenger hjelp for å komme dit at Europa kan se på oss som et land som behandler barn i barnevernet ut fra de internasjonale krav om å ta tilstrekkelig hensyn både til barnet og familien.
At det offisielle Norge ikke en gang kan fortelle oss det riktige tallet på domfellelser, får også varsellampene til å lyse.
Har vi tatt det så lite alvorlig at vi er kommet ut av tellingen?
Den snille tellingen vi har sier 24 ganger, også det er så skremmende høyt at Norge bør reagere.
Vi må sikre behandlingen av barnevernssaker mot vilkårlighet fra lokale potentater, misforstått prestisje innad i barnevernet. Barnevern bør ikke bare dukke opp på skolen og hente barn. Noen forteller at det har skjedd.
Det er den sovjetiske metoden.
Vi vet at deler av Norge har svermet for systemets absolutte autoritet. Men barnevern blir ikke godt eller forsvarlig av den grunn. Mennesker må gå foran systemer.
Egentlig burde det være en lokal domsavsigelse, der familien kunne anke og forbedre praksis eventuelt, før barnevernet flytter et barn fra foreldre.
Dette er jo ikke pågripelse av kriminelle. Det handler ofte om noen som ikke har fått alt til.
Barnevern som begrep er viktig. Det er et positivt program i selve ordet. Barnevern bør også sykehus som utfører abort betenke. Det er også barn det handler om her.
Unnskyld oss, barn er barn, og menneske er menneske med uendelig verdi, høyt elsket av himmelens Gud, fra sin begynnelse av.
Skal det store offisielle statlige barnevern bli best og ikke verst i Europa, må man først studere domsavsigelsene i Strasbourg og sakene som felte Norge der.
Noen få media har fortjenstfullt skrevet om sakene, som Dagbladet.
Men en kan ikke si at pressen har oppfylt sin plikt, og at NTB og NRK har gitt oss fyldige viktige rapporter om så viktige domfellelser.
Det første som bør bli klart i barnevernsspørsmålet er tallet.
Hvor mange ganger er egentlig Norge domfelt for menneskerettsbrudd? Har regjeringen oversikten, eller bryr den seg ikke om så alvorlige ting?
Det bør legges inn en orientering på departementets nettside som objektivt summerer opp hver av sakene vi er domfelt i - og hva som er Norges svar for å ordne sitt nokså svarte rulleblad i menneskerettssaker - for EMD.
På denne bakgrunn har vi sagt at endelig er kampen i gang igjen for at Norge skal følge menneskerettene i barnevernssaker. Vi har fått en frivillig aksjonskomite med egen nettside, som kan være landets dårlige samvittighet når vi er dømt 20-30 ganger for den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg.
Det er gledelig, meget gledelig at en psykolog med de beste faglige kvalifikasjoner, Einar Salvesen som har stått opp for barn i klemme i barnevernet, pluss en filosof med tyngde, Ragnar Næss - og en pastor, Jan Aage Torp, som har kjempet for å hjelpe mange foreldre og barn, nå har laget en aksjonskomite.
Den vil overvåke menneskerettssituasjonen i norsk barnevern.
En ypperlig sammenfatning av historien om hva som har skjedd til nå, har vi fått lov å gjengi fra KKNs nettsider, som kronikk i Norge IDAG, på papir og på nett. Der sammenfatter Jan-Aage Torp mesterlig det som har skjedd – på et meget uoversiktlig felt.
Uten å ha lest denne artikkelen blir det vanskelig å få oversikt. Vi har ikke sett tilsvarende artikkel noe annet sted.