Giftige kulturer i barnevernet?

Anita A. Sæle (foto: Oslokirken)

Når en jurist mener at deler av Norges barnevern er som et «beist, uten kontroll, som går til angrep på vanlige mennesker», så burde det ringe en klokke hos våre politikere. De må skjønne at her må vi ha endring. De må handle, finne feilene, og rette opp det som er gått galt. De må ikke glemme kontakt med familien, som den europeiske menneskerettsdomstol fremhever som en del av løsningen.

Barnevern er ofte vanskelige saker. Det kan være vanskelig for en utenforstående, ikke minst en journalist. Påstander står mot hverandre. Taushet omfavner saken. Det er lett å tenke at de som har ansvaret får ta det, og skygge unna.

Men når Norge er dømt for å bryte menneskerettighetene i barnevernssaker hele 23 ganger ved Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen, ifølge Rett24 (andre sier 30 ganger), så må alle instanser reagere. 
Ikke minst media, som skal være en vaktbikkje i forhold til statlige overgrep mot enkeltmennesker. For Makt korrumperer, det vet vi. Og total makt må ingen få. Spesielt når det gjelder det næreste og kjæreste, barn og familie.

Derfor er det skremmende, men også avklarende, å høre menneskerettsjurist Fridtjof Piene Gundersen på «Hovedstaden med pastor Torp». (Referert på idag.no)

Gundersen er ikke et offer. Han er en fagmann. Han bedømmer sakene ut fra rettsprinsipper, og han gir ros der rosen er fortjent. Men hans bedømmelse er likevel knusende når han sier at holdningen i mange barnevernssaker «er å vinne over foreldrene». Og enda mer når han opplever at kulturen på mange, ikke alle, barnevernskontor er giftig.

Slik kan vi ikke ha det!

Barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre så sant mulig.

Min egen smale erfaring er til dels god. Et fornuftig og reflekterende barnevern. 
Men jeg har også opplevd et barnevern som underslo viktig informasjon i en rettssak, og som ikke overhode reflekterte over at det for et barn var traumatisk å bli berøvet mor, far, skole, venner og slekt. All frustrasjon ble tilskrevet mor og far, selv om barnet knapt fikk treffe dem.

Sviket fra barnevernet ble avslørt. Foreldrene vant frem. Men familien var skadeskutt etter et års kamp.

Men hvilken konsekvens fikk uredeligheten for de som begikk den? Ingen er jeg redd, og slik kan det ikke være når det gjelder det mest dyrebare vi har: Barna våre.

Når en jurist mener at deler av Norges barnevern er som et «beist, uten kontroll, som går til angrep på vanlige mennesker», så burde det ringe en klokke i hele vår politikerstand. De som lager lover og regler må endre dem straks hvis de ikke fungerer etter hensikten. Og hensikten er jo at barn skal ha det godt, være trygge og få kjærlighet, helst fra mor, far og familie. 
Så sier advokaten at han alt for ofte har sett: Uforstanden og lidelsen på nært hold når det gjelder barnevernets feilaktige inngrep.

I forrige uke ble jeg oppringt av en far som var bekymret og fortvilet. Han hadde kontaktet barnevernet fordi han arbeidet på natten og barnas mor drakk seg full selv om hun hadde ansvar for barna. Resultatet var at han mistet samværsrett til fordel for mor, og det selv om morens nye samboer bekreftet mors alkoholproblem.

Noe er riv ruskende galt når en bekymringsmelding kan føre så galt av sted. Men det ligner jo på det vi ser i andre saker. Den som er bekymret, blir frarøvet sine barn. Besteforeldre ble nylig dømt i Innlandet til ikke å se sine barnebarn. Fredelige besteforeldre - som de som kjenner dem sier at barna elsker.

Menneskerettsdomstolen (EMD) har antatt 7 nye saker der Norge står for retten. Riktignok har de også forkastet 5 saker, men det kommer ganske sikkert flere domsavsigelser i Strasbourg og de går høyst sannsynlig i familiens favør.

Norge kan bli dømt igjen.

Først og fremst viser det at barnevernet må endres. Og kanskje det er holdningene som må endres?
For Norges Høyesterett har endret rettsstatus i 2020. Barna skal tilbakeføres til familien så sant mulig. Men likevel skjer det ikke! Hvor er proppen i systemet?

Skal vi også få dommer som sier at vi ikke respekterer Menneskerettsdomstolens avgjørelser? At barnevernet overprøver Strasbourg? Det kan ingen norsk regjering leve med. Norge må prøve å gjenfinne inngangen til det europeiske hus og samarbeidet med familien, så sant mulig, og stoppe sine familiefiendtlige lokale offentlige myndigheter her og der.